Hei!
Egentlig for første gang tenkte jeg å oppdatere litt om livet, for i dag har jeg tatt et steg ut i det litt uvisse. Jeg har nemlig sagt opp jobben som miljøterapeut og bestemt meg for å gå all in i trenings- og livsstilsbransjen.
Lenge har jeg vurdert å si opp, men ikke helt turt fordi det er en god og stabil inntekt å ha ved siden av studiene.
Voldsepisode
I sommer hadde jeg en tilsvarende sommerjobb hvor jeg opplevde en stygg voldsepisode og måtte sykemelde meg og får fortsatt oppfølging av psykolog. Først tenkte jeg at denne hendelsen ikke ville gå utover den faste jobben min da det er to forskjellige brukergrupper, men sist helg kjente jeg likevel på samme frykt og utmattelse.
Jeg har jobbet mye med tankene mine knyttet til denne hendelsen. Jeg har vært redd og skvetten, og har tenkt mange tanker om at andre mennesker er en trussel og farlige, noe som gjør at nervene mine har vært på høygir en lang periode.
Når man tenker en tanke mange nok ganger, vil den til slutt bli en sannhet for deg fordi synappsen i hjernen blir forsterket for hver gang du tenker samme tanke, og det vil også sendes signaler ut i kroppen som i dette tilfelle kobler på det sympatiske nervesystemet, altså kroppens krisesystem som gjør oss i stand til å håndtere stressende og farlige situasjoner. Når dette systemet også kobles på i normale hverdagslige møter med andre mennesker er det ikke rart man føler seg utmattet og kanskje velger å isolere seg selv.
Nye baner
Da må man lage nye baner i hjernen som igjen kan påvirke kroppen til å slappe av og komme tilbake i balanse. Jeg begynte derfor å fokusere på positive og gode opplevelser, for så å skrive de ned i en bok hver eneste dag. De første dagene følte jeg ikke store forskjellen, men etter en stund har jeg blitt helt rolig når jeg går ute og klarer igjen å fokusere på det gode i mennesker jeg møter.
Likevel har jeg kommet frem til å si opp jobben min. Jeg vil ikke flykte fra frykten min knyttet til den vonde hendelsen, men til syvende og sist vet jeg at det er trening og livsstil jeg virkelig brenner for, og velger å se på disse hendelsene som et spark i rævva for å endelig ta steget om å søke jobber innenfor treningsbransjen, selv om det føles utrygt og ikke vite hvor eller om jeg får jobb med det første. Men jeg har en følelse av at det som er meningen dukker opp rett rundt hjørnet. Man selv kan velge å få til en endring, men det krever litt innsats og usikkerhet.