Forleden dag satt jeg og mamma og snakket om døden mens vi satt i bilen på IKEA og ventet på faren og broren min. Helt konkret snakket vi om måter å bli gravlagt på da vi kom over en artikkel på NRK som omhandlet ulike muligheter for bisettelse. En av de mange kreative måtene og den som tiltalte meg mest var å kunne bli plantet som et tre hvor de gjenværende etter meg kan sitte under. Det er noe med tanken på å kunne gi noe tilbake til jorda og samtidig bli ett med den, som gir meg en trygghet rundt tanken på å skulle dø.
Tanken på å skulle dø skremmer meg veldig. Noe som er helt naturlig, men i vårt samfunn er det likevel ikke meningen at en jente på 23 år skal uroe seg for det, så derfor snakkes det ikke så mye om. Og hvis det snakkes om, er det mer vanlig at foreldrene snakker om sin død og ikke motsatt. For det er jo sånn det skal være; at foreldrene dør først, men noen ganger blir det annerledes likevel.
Samme kveld ble jeg sendt i ambulanse til legevakta med symptomer på blodpropp. Der og da tenkte jeg ikke på samtalen jeg og mamma hadde hatt tidligere på dagen, men jeg ble redd for om det kunne være alvorlig, og tanken på døden krøp seg innpå, selv om situasjonen ikke var så dramatisk som det kan høres ut som.
Selv om det viste seg å ikke være blodpropp (Takk og pris for det!), ble ting satt i perspektiv. Jeg forstod enda tydeligere at det er bedre å ta symptomene på blodig alvor (bokstavelig talt) og komme seg til en lege enn og bli sittende og bekymre seg og kanskje gjøre vondt verre, og i verste tilfellet; vente til det er for seint. Det er en grunn til at vi har leger; de skal finne ut av hvorfor vi blir syke.
Dagen etter minte mamma meg på samtalen vi hadde hatt i bilen bare timer før. Jeg så mamma satt med tårer i øynene, og jeg turte ikke ikke engang tenke tanken på hvor forferdelig vondt det må være å miste sitt eget barn. Men det minte meg også på hvor utrolig viktig det er å snakke om det som er vanskelig og skummelt. Dersom det verst tenkelige skulle skje, vet mamma hva jeg hadde ønsket og hun hadde sluppet å ta vanskelige valg i en eller håpløs situasjon. Jeg tror det å tørre og snakke om det vanskeligste og skumleste av alt vil gjøre oss til bedre medmennesker nettopp fordi vi kan forsøke å forstå det mest sårbare i oss alle; nemlig døden.
